Tweet
Måtte være rundt juletider 1967, månen var fortsatt en gul ost uberørt av Armstrongs store føtter, Woodstock ikke født, og Beatles sang ”All you need is love” over den første satellitt overførte TV sendingen.
Alt dette var jeg lykkelig uvitende om der jeg sto bak vedovnen og spiste brødskive med sirup på mens jeg ventet på att far skulle komme hjem fra arbeid.
Han hadde lånt seg en bil og vi skulle av sted og hente ”noe” Slikt setter fantasier i sving i knollen på en 8 årig pjokk.
Turen gikk opp til fars hjemsted, hvor vi låste oss inn under låvebrua med en aldeles forskrekkelig stor nøkkel, lengst inn i rommet på ett bord mellom alskens rariteter sto det vi skulle hente, stødig parkert på ett par nette ski. I nesa var det propell, og ved siden av lå vingen sirlig lagret. Fangsten ble båret ut i bilen sammen med ett par gamle herrehansker med rare striper på pekefingeren og ei stor medisinflaske det luktet merkelig av ,med kork og slange i toppen.
Flyet kom i hus, den lånte bilen levert og tiden var inne til og ta vidunderet i nærmere øyesyn.
Kjøkkenbordet ble i mangel av bedre plasser annektert til formålet. Har en bestemt formening om att mor ikke var overbegeistret.
Far dyttet brillene opp i panna over en mørk hårlugg... se her gutt ED diesel Mark IV ,engelsk kvalitet kulelagret aksling, bakmontert dysenål, og 3.5 cc...jeg var imponert.
Ble fort klart att her måtte det reparasjoner til, flyet bar preg av att det var fløyet bort i en eller annen påske og ble funnet igjen i toppen av ei gran av en tømmerkjører samme høsten.
Giftemål, hus, møbler og foring av undertegnede på ett stramt budsjett og lite tid hadde satt en effektiv stopper for fars modellfly karriere, men nå var tiden inne.
Utover nyåret ble det fart i reparasjonene med fattern som sakkyndig fagmann og meg som totalt unyttig konsulent og hjelpemann. Motor ble oljet og renset, brukne granlister erstattet , meste av flyet var bygget av lokale råvarer, balsa var kapitalvare og dessuten vanskelig tilgjengelig på 50 tallet da flyet ble bygget, defekt betrekning erstattet av nytt kraftpapir, ski oljet og pianounderstell loddet og rettet.
I begynnelsen av februar var det på tide og gjøre opp status, mor fikk igjen kjøkkenbordet på permanent basis, og flyet ble montert opp i stua etter ett siste raid ut på kjøkkenet etter syltetøy strikker. Før det ble stuet vekk og midlertidig lagret. Nå var det bare og vente på varmere vær og hardere snø. Østerdalen midtvinters er hustrige greier. Februar svant sakte henn, far gjorde de siste forberedelser. Lensmannskontoret ble besøkt for rekvisisjon av nafta og hentet på apoteket, en god castrol olje var også innkjøpt og mikturen ble blandet under kyndig overoppsyn av undertegnede.
Presset på fattern økte, og en søndag i slutten av februar var det ingen vei forbi.
Vi spente på oss skiene, med retning en innsjø noen hundre meter unna. Opp av ”fieldboksen” en Bergansmeis stakk vingen kjekt opp… kroppen ble transportert under armen. Far føre og jeg hakk i hjel i knedyp snø, og 8 minus. Omsider var område for seansen nådd og utpakkingen kunne starte. Jeg ble utpekt som bane mannskap og fikk jobben med og tråkke stripe, en svett jobb for en liten krabat.
Endelig var vi klare tanken fylt, høyde og sideror nøye justert, men motoren er lite villig til og oppgi sin døsige tilværelse de siste årene, far justerer kompresjonen og forsøker igjen… samme resultat.
Neste timen ble minnerik!. Nafta og minus grader gjør noe med huden, den blir sprø som papir. Og ganske snart spredte ett halvmåneformet mønster av rødt seg i snøen, i takt med seniors stadig mer hissige sveip på propellen. Nå begynte kalden og krype nedover en svett gutterygg og det var ikke fullt så moro lengre, far var også preget, vi tok en pause, far forsøkte og blåse liv i klaka fingre samtidig som han stampet rundt flyet med blikket stivt festet på umuliusen i nesa på plankehaugen. Ett forsøk til mener far så gir vi oss..jeg ser ned og sier ingenting.
Ned på kne igjen… ny justering av dysenål og kompresjon, på med hanske og nye tørn, bloddråpene begynner nå og bli større og mønsteret klarere, spenna på hansken dasker formålsløst rundt håndleddet…Da skjer det dieselen hoster til, far blir ivrigere… ny snert i tilslagene, jeg registrerer fascinert att bloddråpene når enda 20cm ut.
Da fyrer den….. far finjusterer, nå er vi klare, far sparker til side ski og staver og gjør seg klar for slipp.
Der drar det av gårde, dreier svakt mot venstre og letter tungt i enden av stripa, så tar vinge tippen nedi og turen ender i ei snøføyke. Men nå har fattern fått blod på tann….jeg fryser seriøst. Ett forsøk til….motor pirkes ren for snø, vinger rettes og strikker sjekkes. Litt mer høyderor mener senior og justerer, ned på kne , motoren starter umiddelbart. Flyet letter men nå er det nok høyderor, det går i berg og dalbane… der utånder motoren, flyet staller ut og forsvinner i alt det hvite. Nå går vi hjem mener gubben…. Jeg protesterer ikke.
Inne i stua er det varmt, ferdig påsmurte brødskiver og te står på bordet……jeg tar plass bak ovnen og drømmer…når jeg blir stor da skal jeg……
Senere på ettervinteren når dagene ble lengre og gradene varmere hadde vi mange fine turer og flotte flighter……..men det er den første jeg husker.
Med nostalgisk hilsen MM
Alt dette var jeg lykkelig uvitende om der jeg sto bak vedovnen og spiste brødskive med sirup på mens jeg ventet på att far skulle komme hjem fra arbeid.
Han hadde lånt seg en bil og vi skulle av sted og hente ”noe” Slikt setter fantasier i sving i knollen på en 8 årig pjokk.
Turen gikk opp til fars hjemsted, hvor vi låste oss inn under låvebrua med en aldeles forskrekkelig stor nøkkel, lengst inn i rommet på ett bord mellom alskens rariteter sto det vi skulle hente, stødig parkert på ett par nette ski. I nesa var det propell, og ved siden av lå vingen sirlig lagret. Fangsten ble båret ut i bilen sammen med ett par gamle herrehansker med rare striper på pekefingeren og ei stor medisinflaske det luktet merkelig av ,med kork og slange i toppen.
Flyet kom i hus, den lånte bilen levert og tiden var inne til og ta vidunderet i nærmere øyesyn.
Kjøkkenbordet ble i mangel av bedre plasser annektert til formålet. Har en bestemt formening om att mor ikke var overbegeistret.
Far dyttet brillene opp i panna over en mørk hårlugg... se her gutt ED diesel Mark IV ,engelsk kvalitet kulelagret aksling, bakmontert dysenål, og 3.5 cc...jeg var imponert.
Ble fort klart att her måtte det reparasjoner til, flyet bar preg av att det var fløyet bort i en eller annen påske og ble funnet igjen i toppen av ei gran av en tømmerkjører samme høsten.
Giftemål, hus, møbler og foring av undertegnede på ett stramt budsjett og lite tid hadde satt en effektiv stopper for fars modellfly karriere, men nå var tiden inne.
Utover nyåret ble det fart i reparasjonene med fattern som sakkyndig fagmann og meg som totalt unyttig konsulent og hjelpemann. Motor ble oljet og renset, brukne granlister erstattet , meste av flyet var bygget av lokale råvarer, balsa var kapitalvare og dessuten vanskelig tilgjengelig på 50 tallet da flyet ble bygget, defekt betrekning erstattet av nytt kraftpapir, ski oljet og pianounderstell loddet og rettet.
I begynnelsen av februar var det på tide og gjøre opp status, mor fikk igjen kjøkkenbordet på permanent basis, og flyet ble montert opp i stua etter ett siste raid ut på kjøkkenet etter syltetøy strikker. Før det ble stuet vekk og midlertidig lagret. Nå var det bare og vente på varmere vær og hardere snø. Østerdalen midtvinters er hustrige greier. Februar svant sakte henn, far gjorde de siste forberedelser. Lensmannskontoret ble besøkt for rekvisisjon av nafta og hentet på apoteket, en god castrol olje var også innkjøpt og mikturen ble blandet under kyndig overoppsyn av undertegnede.
Presset på fattern økte, og en søndag i slutten av februar var det ingen vei forbi.
Vi spente på oss skiene, med retning en innsjø noen hundre meter unna. Opp av ”fieldboksen” en Bergansmeis stakk vingen kjekt opp… kroppen ble transportert under armen. Far føre og jeg hakk i hjel i knedyp snø, og 8 minus. Omsider var område for seansen nådd og utpakkingen kunne starte. Jeg ble utpekt som bane mannskap og fikk jobben med og tråkke stripe, en svett jobb for en liten krabat.
Endelig var vi klare tanken fylt, høyde og sideror nøye justert, men motoren er lite villig til og oppgi sin døsige tilværelse de siste årene, far justerer kompresjonen og forsøker igjen… samme resultat.
Neste timen ble minnerik!. Nafta og minus grader gjør noe med huden, den blir sprø som papir. Og ganske snart spredte ett halvmåneformet mønster av rødt seg i snøen, i takt med seniors stadig mer hissige sveip på propellen. Nå begynte kalden og krype nedover en svett gutterygg og det var ikke fullt så moro lengre, far var også preget, vi tok en pause, far forsøkte og blåse liv i klaka fingre samtidig som han stampet rundt flyet med blikket stivt festet på umuliusen i nesa på plankehaugen. Ett forsøk til mener far så gir vi oss..jeg ser ned og sier ingenting.
Ned på kne igjen… ny justering av dysenål og kompresjon, på med hanske og nye tørn, bloddråpene begynner nå og bli større og mønsteret klarere, spenna på hansken dasker formålsløst rundt håndleddet…Da skjer det dieselen hoster til, far blir ivrigere… ny snert i tilslagene, jeg registrerer fascinert att bloddråpene når enda 20cm ut.
Da fyrer den….. far finjusterer, nå er vi klare, far sparker til side ski og staver og gjør seg klar for slipp.
Der drar det av gårde, dreier svakt mot venstre og letter tungt i enden av stripa, så tar vinge tippen nedi og turen ender i ei snøføyke. Men nå har fattern fått blod på tann….jeg fryser seriøst. Ett forsøk til….motor pirkes ren for snø, vinger rettes og strikker sjekkes. Litt mer høyderor mener senior og justerer, ned på kne , motoren starter umiddelbart. Flyet letter men nå er det nok høyderor, det går i berg og dalbane… der utånder motoren, flyet staller ut og forsvinner i alt det hvite. Nå går vi hjem mener gubben…. Jeg protesterer ikke.
Inne i stua er det varmt, ferdig påsmurte brødskiver og te står på bordet……jeg tar plass bak ovnen og drømmer…når jeg blir stor da skal jeg……
Senere på ettervinteren når dagene ble lengre og gradene varmere hadde vi mange fine turer og flotte flighter……..men det er den første jeg husker.
Med nostalgisk hilsen MM
Comment