Denne artikkelen er tidligere publisert i MI men tenkte det kunne være å ta fram igjen nå når det nærmer seg Ledermøte......... Noen flerte som lurer litt på hvordan en liten klubb skal klare å svømme i administrator-suppa?
Det siste året og vel så det har ført med seg et akutt behov for å forløse en del tanker og funderinger, og hva er vel bedre terapi for en stakkars modellflyger enn å få det ned på papir, hvem vet, det kan sågar ha interesse for andre også, derfor dette innspillet i vårt for øvrig utmerkede MI.
Det frister å si som en ikke ukjent person ofte har tatt til orde: Kjære alle sammen!
Når man riktig tenker etter, hva og hvor er den store massen av modellflygerne i dette vårt langstrakte…??
En noe vågal påstand kanskje, men man sitter med en fast overbevisning om at hovedtyngden av alle de medlemmer/klubber som er tilsluttet modellflyseksjonen ligger hos dem man kan best kan karakterisere som hobbyflygere.
Og det er vi som holder skuta flytende!
Hvem er så dette, denne typiske hobbyflygeren?
Han er gjerne medlem i en mindre klubb drevet etter ildsjelprinsippet. Kaffeprat og vafler er vel så prioriterte aktiviteter som akkurat det å få en modell på vingene. Omgitt av likesinnede, - samtlige befengt med en livslang og uslokkelig glød for modellflyging, modellhobbyen og alt den bærer i seg, noe hverdagstilværelsen også har tatt preg av oppgjennom årene. Ideelt sett har han også en tålmodig husfrue som for lengst har resignert i den ujevne kampen og akseptert limflekket tøy, balsastøv og en og annen villfaren propell i knivskuffa som en naturlig del av eksistensen.
Ildsjelene og klubben deres holder gjerne til på et litt bulkete jorde , - som oftest utlånt/utleidd av en velvillig traktorbonde som engang i en fjern fortid gikk med en gryende Spitfire-pilot i magen og gjerne skulle prøvd seg på flygingens magi, men tia strakk ikke til.
Alt dette i nærheten av et ikke altfor tettbygd sted, der man tradisjonelt regner avstander i mil heller enn kilometer. Klubben som sådan innbefatter gjerne en 20-30 registrerte medlemmer hvorav kanskje 20% av disse kan tenkes å stikke innom flyfeltet på en godværssøndag.
Ildsjelene, dvs. de øvrige hobbyflygerne, kan lett gjenkjennes på at de stadig går og skraper lim av fingrene, hårfargen som begynner å ligne et norsk snaufjell , samt at de omtaler alle under 40 som ungdommer, disse de mer enn gjerne skulle rekruttert som «friskt blod» til hobbyen!
I tillegg til sølvrevene skal vi ikke glemme pre-førti åringene, som midt i verste etableringslivet klemt innimellom jobb, heim, familie og barnehagetransport så veldig gjerne skulle satt av en smule kvalitetstid for far…
De dukker da opp, medbringende en halvgretten smårolling som temmelig snart sørger for at bleieskiftpatruljen får andre prioriteringer. Det ble bare å pakke ned senderen igjen. Tia strakk ikke til.
For øvrig tilbringes mye tid i hobbybua der neste kommende byggeprosjekts tegninger fingranskes, der balsa fremdeles er eneveldig konge, der begreper som styropor, kevlar og karbon enda ikke har fått innpass, og neppe får det heller. Nedstøvete bokser med miljøfiendtlige stoffer deler stolt hylleplass med en generasjon av lim og lakk. Modeller konstrueres omsorgsfullt etter «det blir ferdig når det blir ferdig» prinsippet, basert på mangfoldige ti-år av tilegnet tålmod og erfaring.
Og selve klubben da , hva med den?
Ikke all verdens medlemstall, ikke all verdens tyngde og økonomi, den drives stort sett av –og-for de førnevnte ildsjeler, men en viktig ting må presiseres :
Den står selvsagt lojalt tilsluttet forbundet sitt. Dette grunner dels i troen på at «det er gunstig med en organisasjon som taler modellflygeres sak» som det heter, dels for å ha en bitteliten sjanse til å tøyle et regelbyråkrati man sannsynligvis bare har sett starten på. Så, man tar pliktskyldigst Pilot A-bevis og bestreber seg for å etterleve de bestemmelser som til en hver tid råder, uansett om man har drevet med modellhobbyen og spaket rundt på modellfly i langt flere år enn d`herrer som oppfant nevnte bestemmelser har figurert på denne vår grønne.
Man holder den lokale klubbkontingenten uforandret dette året også, fortrinnsvis for at medlemmene ikke skal synes det blir altfor dyrt å være med, mens det registreres at NLF`s andel av kontingenten jevnt og trutt legger på seg med noen prosent år etter år.
Og som medlemmer i et landsdekkende forbund har vi påvirkningskraft, innsyn og uttalerett blir det fremhevet, samt at det gis tilskudd til dyrere innkjøp får vi vite.
Vel og bra, men man har sett det før, at når teoretiske intensjoner møter det virkelige liv kan mye rart skje. For eksempel……
Det må være tillatt å forundres over tankegangen bak - å i praksis sørge for at de små langveisfarende klubber ikke får deltatt på ledermøter/seksjonsmøter, samlinger etc.
Vi skulle gjerne vært på forrige ledermøte på Gardemoen, men vi uteblir.
Vi skulle gjerne vært på siste luftsportsting/seksjonsmøte på Gardemoen, men vi uteblir.
Grunnen er ganske så åpenbar. Majoriteten av oss små har rett og slett ikke økonomi til å koste reise / opphold for representant(er) , - så vi uteblir.
Det er fristende å tenke seg at et eller annet omstrukturerings / rasjonaliseringsspøkelse lusker rundt innerst i skyggene i korridorene og skal spare noe…
Og hva med de nevnte tilskuddsordningene til utstyr for sikkerhet og slikt, dette må da være noe nettopp vi, som engang ikke har allverdens pengesekk kan dra nytte av?
Her har noen har tatt den geniale beslutning å legge lista så høyt at de små klubbene med små budsjetter i de aller fleste tilfelle ikke kommer i betraktning. Typisk nok kan man i beste fall få refundert 1/3 av totalkostnaden, noe som klubben naturligvis må dekke på forhånd.
Og visst er klubben tilsluttet idrettsforbundet via den lokale idrettskretsen.
Idrett er konkurranse det, dette innpodes grundig gjennom sportmedia hver dag og hver helg året igjennom.
Men hva med hobbyflygeren da, som ikke konkurrerer med noe som helst – seg selv og sine egne (mangel på) ferdigheter muligens, mens han egentlig bare ønsker å fly modellene sine fordi det er så innmari morro?
Kjære alle sammen, og kjære forbundet vårt :
Ikke tenk på grasrotandeler, tenk heller på grasrota av modellflygere fra hele dette vårt langstrakte land, og legg noen føringer der vi kan føle at også vi blir tatt med i beslutningsprosesser, får være til stede i de fora som er viktige for oss og for modellflynorge, og om nødvendig , gi oss også anledning til å la vår lille røst bli hørt!
Da kjennes det bedre. Da kjenner vi at vi får litt tilbake for medlemskontingentgiroen vi trofast plotter inn.
Husk ; Det er vi som holder skuta flytende.
Med vennlig hilsen hobbyflygermedlem nr. 5931
HJERTESUKK OG TANKEKORS
Det frister å si som en ikke ukjent person ofte har tatt til orde: Kjære alle sammen!
Når man riktig tenker etter, hva og hvor er den store massen av modellflygerne i dette vårt langstrakte…??
En noe vågal påstand kanskje, men man sitter med en fast overbevisning om at hovedtyngden av alle de medlemmer/klubber som er tilsluttet modellflyseksjonen ligger hos dem man kan best kan karakterisere som hobbyflygere.
Og det er vi som holder skuta flytende!
Hvem er så dette, denne typiske hobbyflygeren?
Han er gjerne medlem i en mindre klubb drevet etter ildsjelprinsippet. Kaffeprat og vafler er vel så prioriterte aktiviteter som akkurat det å få en modell på vingene. Omgitt av likesinnede, - samtlige befengt med en livslang og uslokkelig glød for modellflyging, modellhobbyen og alt den bærer i seg, noe hverdagstilværelsen også har tatt preg av oppgjennom årene. Ideelt sett har han også en tålmodig husfrue som for lengst har resignert i den ujevne kampen og akseptert limflekket tøy, balsastøv og en og annen villfaren propell i knivskuffa som en naturlig del av eksistensen.
Ildsjelene og klubben deres holder gjerne til på et litt bulkete jorde , - som oftest utlånt/utleidd av en velvillig traktorbonde som engang i en fjern fortid gikk med en gryende Spitfire-pilot i magen og gjerne skulle prøvd seg på flygingens magi, men tia strakk ikke til.
Alt dette i nærheten av et ikke altfor tettbygd sted, der man tradisjonelt regner avstander i mil heller enn kilometer. Klubben som sådan innbefatter gjerne en 20-30 registrerte medlemmer hvorav kanskje 20% av disse kan tenkes å stikke innom flyfeltet på en godværssøndag.
Ildsjelene, dvs. de øvrige hobbyflygerne, kan lett gjenkjennes på at de stadig går og skraper lim av fingrene, hårfargen som begynner å ligne et norsk snaufjell , samt at de omtaler alle under 40 som ungdommer, disse de mer enn gjerne skulle rekruttert som «friskt blod» til hobbyen!
I tillegg til sølvrevene skal vi ikke glemme pre-førti åringene, som midt i verste etableringslivet klemt innimellom jobb, heim, familie og barnehagetransport så veldig gjerne skulle satt av en smule kvalitetstid for far…
De dukker da opp, medbringende en halvgretten smårolling som temmelig snart sørger for at bleieskiftpatruljen får andre prioriteringer. Det ble bare å pakke ned senderen igjen. Tia strakk ikke til.
For øvrig tilbringes mye tid i hobbybua der neste kommende byggeprosjekts tegninger fingranskes, der balsa fremdeles er eneveldig konge, der begreper som styropor, kevlar og karbon enda ikke har fått innpass, og neppe får det heller. Nedstøvete bokser med miljøfiendtlige stoffer deler stolt hylleplass med en generasjon av lim og lakk. Modeller konstrueres omsorgsfullt etter «det blir ferdig når det blir ferdig» prinsippet, basert på mangfoldige ti-år av tilegnet tålmod og erfaring.
Og selve klubben da , hva med den?
Ikke all verdens medlemstall, ikke all verdens tyngde og økonomi, den drives stort sett av –og-for de førnevnte ildsjeler, men en viktig ting må presiseres :
Den står selvsagt lojalt tilsluttet forbundet sitt. Dette grunner dels i troen på at «det er gunstig med en organisasjon som taler modellflygeres sak» som det heter, dels for å ha en bitteliten sjanse til å tøyle et regelbyråkrati man sannsynligvis bare har sett starten på. Så, man tar pliktskyldigst Pilot A-bevis og bestreber seg for å etterleve de bestemmelser som til en hver tid råder, uansett om man har drevet med modellhobbyen og spaket rundt på modellfly i langt flere år enn d`herrer som oppfant nevnte bestemmelser har figurert på denne vår grønne.
Man holder den lokale klubbkontingenten uforandret dette året også, fortrinnsvis for at medlemmene ikke skal synes det blir altfor dyrt å være med, mens det registreres at NLF`s andel av kontingenten jevnt og trutt legger på seg med noen prosent år etter år.
Og som medlemmer i et landsdekkende forbund har vi påvirkningskraft, innsyn og uttalerett blir det fremhevet, samt at det gis tilskudd til dyrere innkjøp får vi vite.
Vel og bra, men man har sett det før, at når teoretiske intensjoner møter det virkelige liv kan mye rart skje. For eksempel……
Det må være tillatt å forundres over tankegangen bak - å i praksis sørge for at de små langveisfarende klubber ikke får deltatt på ledermøter/seksjonsmøter, samlinger etc.
Vi skulle gjerne vært på forrige ledermøte på Gardemoen, men vi uteblir.
Vi skulle gjerne vært på siste luftsportsting/seksjonsmøte på Gardemoen, men vi uteblir.
Grunnen er ganske så åpenbar. Majoriteten av oss små har rett og slett ikke økonomi til å koste reise / opphold for representant(er) , - så vi uteblir.
Det er fristende å tenke seg at et eller annet omstrukturerings / rasjonaliseringsspøkelse lusker rundt innerst i skyggene i korridorene og skal spare noe…
Og hva med de nevnte tilskuddsordningene til utstyr for sikkerhet og slikt, dette må da være noe nettopp vi, som engang ikke har allverdens pengesekk kan dra nytte av?
Her har noen har tatt den geniale beslutning å legge lista så høyt at de små klubbene med små budsjetter i de aller fleste tilfelle ikke kommer i betraktning. Typisk nok kan man i beste fall få refundert 1/3 av totalkostnaden, noe som klubben naturligvis må dekke på forhånd.
Og visst er klubben tilsluttet idrettsforbundet via den lokale idrettskretsen.
Idrett er konkurranse det, dette innpodes grundig gjennom sportmedia hver dag og hver helg året igjennom.
Men hva med hobbyflygeren da, som ikke konkurrerer med noe som helst – seg selv og sine egne (mangel på) ferdigheter muligens, mens han egentlig bare ønsker å fly modellene sine fordi det er så innmari morro?
Kjære alle sammen, og kjære forbundet vårt :
Ikke tenk på grasrotandeler, tenk heller på grasrota av modellflygere fra hele dette vårt langstrakte land, og legg noen føringer der vi kan føle at også vi blir tatt med i beslutningsprosesser, får være til stede i de fora som er viktige for oss og for modellflynorge, og om nødvendig , gi oss også anledning til å la vår lille røst bli hørt!
Da kjennes det bedre. Da kjenner vi at vi får litt tilbake for medlemskontingentgiroen vi trofast plotter inn.
Husk ; Det er vi som holder skuta flytende.
Med vennlig hilsen hobbyflygermedlem nr. 5931
Comment