Tweet
Etter å ha kosa meg med RC-hobbyen i nesten 30 år fikk jeg for to år siden øya opp for det nye; børsteløse saker og LiPo! Åpen for noe nytt kasta jeg meg på bølgen, og ble etter hvert ganske så el-addict. Ikke så rart når jeg ser tilbake på noen få av de flotte opplevelsene jeg har hatt siden det:
Mitt første elektrofly ble den ganske så berømte Vertigo, drevet av batterier som omtales som farligere enn 13 Hiroshima-bomber og Nattsvermeren pakket i krympeplast. Men jeg har alltid likt risikosport så dette var midt i blinken for meg! En pakke med hvite biter fra Ultramicro ble strødd utover byggebordet, tuben med Por åpnet og bruksanvisning studert. Har da bygd fly før så dette skulle vel gå…?
Jojomen, ble fly av det til slutt, men mine forestillinger om vinkler og andre bagateller stemte ikke helt med den kreasjonen jeg så stående ”flyklar” på byggebordet et par dager senere… Trøsten var at med den kjekke bananformen på kroppen burde den fly knife-edge ganske bra den ene vegen i alle fall
Jomfruturen ble foretatt utafor stuedøra. Leve sofagrisen… Og hvilken jomfrutur det ble; saken tok av på 55 cm, dro til værs og ga beskjed om at her hjalp det ikke med computer-radio. Det var vinden som var sjefen, og sjefen sørga elegant for at nyvinningen gjorde en innsats mot skogsdøden og planta seg selv på taket hos naboen. Heldigvis var det rett etter nyttårsaften, så resultatet ble at jeg ble invitert på en skvett reste-konjakk og hadde en koselig kveld hos naboen etter en felles rescue-seanse med stige
Etter hvert som jeg fikk dreisen på dette (3-4 Vertigoer senere) var jeg så stødig at jeg trente på å få saken til å henge i hoover rett foran meg med sideroret touchende i gresset uten å holde i stikkene. Dette skulle bli en show-stopper! Fikk det NESTEN til gang på gang, men plutselig drifta saken (tross computer-radio) feil veg og hogg til i låret. Ble et salig blåmerke, men jeg trøsta meg med at det hadde blitt verre om den hadde glefsa til 12 cm høyere…
Etter hvert som man får dreisen på lekingen kommer lysten til å demonstrere hva man kan; En dag åpna jeg bagasjeluka på Corsa`n min og satte Vertigoen på bakken. Tenkte å demonstrere hvor genialt enkelt dette var for en kompis, ga gass og så for meg elegant hovring rundt bilene der vi stod… Men i det jeg drar på og tar av svinger saken (helsikes vind) 90 grader en eller annen veg. Takket være mine kjappe reflekser i kombinasjon med eminent computer-radio korrigerer jeg mer enn nok så saken gjør en 270 graders sving motsatt veg (perfekt prosedyresving) og parkerer med full gass nøyaktig der den kom fra… det vil si inni bagasjerommet på Corsa`n! Avslutta forestillinga med å smekke igjen luka som om det var den naturligste sak i verden…
Fikk se en rå video av Pål W`s Edge540 i depron i fjor. Fullstendig overbevisst om at det var flyet som var faktoren for å få til det som ble vist investerte jeg i et eksemplar, med en norsk sak uten børster i nesa. På samme tid dukket det opp video-snutter på Nettet som viste heftig flyging hjemme i stua hos folk. Her var stuegrisen i meg berget, satte sammen herligheten og full av optimisme satte jeg flyet direkte i hoover bak sofaen! Visst fungerte det, i minst 2 sekunder før jeg innså at djevelskapen brydde seg døyten om hvordan jeg roterte stikkene på min eminente computer-radio. Da flyvemaskinen absenterte ned trappa mot vaskerommet i kjelleren var min siste tanke at jeg inderlig håpet skjiten sørga for å stryke haugen av skjorter som lå utafor døra før batteriene gikk tomme…
Siden jeg ikke liker helikoptre i det hele tatt og syntes disse uhumskhetene burde vært totalforbudt måtte jeg selvsagt handle meg et sånt. LiPo-drevet for indoor må vite… leve stuegrisen! Og reklamen på eska holdt hva den lovte: flyklar rett ut av eska. Eller, måtte lade batteriet først da… Så var det bare å spinne saken opp i turtall og løfte den av parketten så hybelkaninan rasa som Scud-raketta i geo-stasjonær bane mens jeg glisa og tenkte at det var piiis of ceik dette med heli. Rart jeg ikke hadde blitt hekta på dette før... Og hvilken suksess det ble! Hadde noe som lignet kontroll i minst 3 sekunder før jeg innså at herligheten hadde bestemte planer om å destruere gulvlampa bak stresslessen… Men det skulle vi bli to om; jeg korrigerte elegant riktig veg. Problemet var bare at akkurat det brydde ikke den målretta dyvelsmaskina seg om… noen kjappe hogg var nok til å destruere lampa til noe som ikke kunne leveres på loppemarked en gang, og det kjappere og med tøffere lydeffekter enn KarateKid imponerte ungmøer ved å banke alle de slemme. Heldigvis var maskinen så sinnrikt satt sammen at padlerne ramlet av før dem ble ødelagt. Jeg fant dem igjen to måneder senere da jeg støvsuga nede i kjelleren, så når jeg bare får dem ut av støvsugerslangen kan jeg prøve saken igjen! Og så sparer jeg strøm med færre lamper i bruk! Begynner dessuten å forstå hvorfor jeg ikke er heli-addict…
Snekra sammen et lite søtt balsasett av en modell som ligner på Mustang (Pinto), perfekt for el-drift må vite. Nu skulle jeg prøve en skikkelig høy-kV-motor med planetar-gearbox så det ble fart over sakene! Og det ble det virkelig kan man si… Første testrun av drivpakken ble gjort hjemme i stua (leve stue-grisen). Saken spant propellen så det var en fryd, og gearet bråka verre enn en hissig OPS uten lyddemper allerede på halv gass. Uten tanke på muligheten for å pådra meg hørsels-skader av tredje grad dro jeg til med full gass, og brått ble det peise stille rundt meg … Trodde først trommehinnene hadde kollapset synkront, men i øyekroken observerte jeg noe som beveget seg rundt i stua mye raskere enn noen av de stereoide hybelkaninene mine klarer å oppnå av fart. Og ja; det var motoren, regulatoren og de høyeksplosive LiPo`ene som hadde oppløst tvangsekteskapet med flyet mitt og tatt seg en skikkelig heisatur så parketten og tapet-remsene skvatt. I det øyeblikket sammensuriet rikosjerte fra CD-samlinga og kilte seg under sofaen reagerte jeg som den toppidrettsutøveren jeg er og stupte etter sakene vel vitende at dette kan eksplofaenmegdere når som helst. (Har lest om farlige LiPoer må vite, og jekka opp innboforsikringa.) Fikk fatt i sakene og dro det med meg utadørs for å inspisere… Wow, Houdini hadde ikke engang klart å få orden på det jeg så. Alt var så hardt snurra sammen at jeg måtte klippe opp kablene for å separere komponentene...
Men optimisten i meg smekka sammen sakene igjen, bare med en anelse mer epoxy på motorspantet! Så bar det på stripa for å se kreasjonen i heftige lowpasser en vakker vårdag. Suksess: flyet ligna på en Mustang ja, og gearet bråka så jævlig at det hørtes ut som en RR Merlin på flere kilometers avstand. Moro gitt, og siden jeg var dønn alene på stripa kosa jeg meg med lowpasser og victory-rolls i alle retninger. Dro til med et angrep rett ut av sola for å forvirre fienden, strøk lavt over depotet og fant ut hvor vi hadde vindpølsa plassert! Sa bare ”gokk” og så observerte jeg verdens heftigste stasjonære flatspinn mens fuglen roterte som ei 78-plate med vingen godt planta i stanga til vindpølsa. Talte 13 spinn før saken la seg til ro og knitrelyder kunne høres… Her var noe gæli, og hjernen min konstaterte at jeg ennå ikke hadde dratt av gassen på tross av computer-radio. Full gass og Terra Firma som holder igjen propellen betyr naturlig nok at det går galt… Vel, etter at jeg så at motoren hadde sluppet ut all den hvite røyken den tydeligvis hadde lagret inni seg ved levering var jeg overbevisst om at dramatikken var over. Men den gang ei; demonterte restene av flyet og mens jeg konstaterte at jeg kunne glede meg over at motorspantet ikke var ødelagt (hurra for epoxy) registrerte jeg noen snodige knitrelyder fra nesa på maskinen… Dro ut de før omtalte høyeksplosive batteriene og konstaterte at dem tikket like ille som eksosanlegget på MC`en min tikker etter en litt for heftig tur oppover Lierbakkene. Men siden jeg ikke så noen likheter mellom Triumph (MC) og Apogee (LiPo) konkluderte jeg med at her skjedde noe jeg ikke hadde opplevd før, og jeg hadde (som vanlig) rett! Mens jeg så på begynte sakene å blåse seg opp verre enn enkelte Hitec-diggere gjør i enkelte diskusjoner! Ganske fascinerende må jeg si, og etter ei stund gikk det opp for meg at jeg hadde fått tre miniatyr-luftskip nesten gratis
Jeg begynte å fantasere om radiostyrte micro-zeppelinere for indoor-bruk...
Vel, skuffelsen var stor da jeg en halv time senere måtte konstatere at zeppelinerne mine hadde kollapset og lignet mer på enkelte ting jeg finner i kjøleskapet når jeg jakter på hva som lukter sjøldau sau inni der. Jaja, da kunne jeg i alle fall trene på destruksjon av LiPo. Aldri så galt at det ikke er verdt det! Men så glemte jeg visstnok både saltet og å lade dem ut før jeg la et snitt i beste høstjakt-stil over vomma fra begge sidene på alle sammen… Heldigvis huska jeg å la være å prøve å knyte igjen spiserøret og ta utvomming før jeg fikk sakene trygt under vann! Med du verden som dette boblet og bruste, verre enn koking av reindyr-sodd en kald høstdag. Interessant, men da brusinga ga seg etter en halv time forlot jeg sakene, lot dem stå ute og kasta dem i søpla neste kveld. Utrolig nok forsvant nabokatta samme dagen og ingen har sett den siden…
Ble til at naboene anskaffa seg ei lita høyrøsta fillebikkje i stedet, men jeg slipper i alle fall at det lukter amorøse han-katter i hele nabolaget.
Og nå vurderer jeg å begynne å fly IMAC, og anskaffe meg en diiiger bensinmotor. Da kan jeg håpe på at puddeldjevelen til naboene havner i forgasseren under innkjøring utafor huset
Hvilken herlig hobby vi har!
Mitt første elektrofly ble den ganske så berømte Vertigo, drevet av batterier som omtales som farligere enn 13 Hiroshima-bomber og Nattsvermeren pakket i krympeplast. Men jeg har alltid likt risikosport så dette var midt i blinken for meg! En pakke med hvite biter fra Ultramicro ble strødd utover byggebordet, tuben med Por åpnet og bruksanvisning studert. Har da bygd fly før så dette skulle vel gå…?
Jojomen, ble fly av det til slutt, men mine forestillinger om vinkler og andre bagateller stemte ikke helt med den kreasjonen jeg så stående ”flyklar” på byggebordet et par dager senere… Trøsten var at med den kjekke bananformen på kroppen burde den fly knife-edge ganske bra den ene vegen i alle fall
Jomfruturen ble foretatt utafor stuedøra. Leve sofagrisen… Og hvilken jomfrutur det ble; saken tok av på 55 cm, dro til værs og ga beskjed om at her hjalp det ikke med computer-radio. Det var vinden som var sjefen, og sjefen sørga elegant for at nyvinningen gjorde en innsats mot skogsdøden og planta seg selv på taket hos naboen. Heldigvis var det rett etter nyttårsaften, så resultatet ble at jeg ble invitert på en skvett reste-konjakk og hadde en koselig kveld hos naboen etter en felles rescue-seanse med stige
Etter hvert som jeg fikk dreisen på dette (3-4 Vertigoer senere) var jeg så stødig at jeg trente på å få saken til å henge i hoover rett foran meg med sideroret touchende i gresset uten å holde i stikkene. Dette skulle bli en show-stopper! Fikk det NESTEN til gang på gang, men plutselig drifta saken (tross computer-radio) feil veg og hogg til i låret. Ble et salig blåmerke, men jeg trøsta meg med at det hadde blitt verre om den hadde glefsa til 12 cm høyere…
Etter hvert som man får dreisen på lekingen kommer lysten til å demonstrere hva man kan; En dag åpna jeg bagasjeluka på Corsa`n min og satte Vertigoen på bakken. Tenkte å demonstrere hvor genialt enkelt dette var for en kompis, ga gass og så for meg elegant hovring rundt bilene der vi stod… Men i det jeg drar på og tar av svinger saken (helsikes vind) 90 grader en eller annen veg. Takket være mine kjappe reflekser i kombinasjon med eminent computer-radio korrigerer jeg mer enn nok så saken gjør en 270 graders sving motsatt veg (perfekt prosedyresving) og parkerer med full gass nøyaktig der den kom fra… det vil si inni bagasjerommet på Corsa`n! Avslutta forestillinga med å smekke igjen luka som om det var den naturligste sak i verden…
Fikk se en rå video av Pål W`s Edge540 i depron i fjor. Fullstendig overbevisst om at det var flyet som var faktoren for å få til det som ble vist investerte jeg i et eksemplar, med en norsk sak uten børster i nesa. På samme tid dukket det opp video-snutter på Nettet som viste heftig flyging hjemme i stua hos folk. Her var stuegrisen i meg berget, satte sammen herligheten og full av optimisme satte jeg flyet direkte i hoover bak sofaen! Visst fungerte det, i minst 2 sekunder før jeg innså at djevelskapen brydde seg døyten om hvordan jeg roterte stikkene på min eminente computer-radio. Da flyvemaskinen absenterte ned trappa mot vaskerommet i kjelleren var min siste tanke at jeg inderlig håpet skjiten sørga for å stryke haugen av skjorter som lå utafor døra før batteriene gikk tomme…
Siden jeg ikke liker helikoptre i det hele tatt og syntes disse uhumskhetene burde vært totalforbudt måtte jeg selvsagt handle meg et sånt. LiPo-drevet for indoor må vite… leve stuegrisen! Og reklamen på eska holdt hva den lovte: flyklar rett ut av eska. Eller, måtte lade batteriet først da… Så var det bare å spinne saken opp i turtall og løfte den av parketten så hybelkaninan rasa som Scud-raketta i geo-stasjonær bane mens jeg glisa og tenkte at det var piiis of ceik dette med heli. Rart jeg ikke hadde blitt hekta på dette før... Og hvilken suksess det ble! Hadde noe som lignet kontroll i minst 3 sekunder før jeg innså at herligheten hadde bestemte planer om å destruere gulvlampa bak stresslessen… Men det skulle vi bli to om; jeg korrigerte elegant riktig veg. Problemet var bare at akkurat det brydde ikke den målretta dyvelsmaskina seg om… noen kjappe hogg var nok til å destruere lampa til noe som ikke kunne leveres på loppemarked en gang, og det kjappere og med tøffere lydeffekter enn KarateKid imponerte ungmøer ved å banke alle de slemme. Heldigvis var maskinen så sinnrikt satt sammen at padlerne ramlet av før dem ble ødelagt. Jeg fant dem igjen to måneder senere da jeg støvsuga nede i kjelleren, så når jeg bare får dem ut av støvsugerslangen kan jeg prøve saken igjen! Og så sparer jeg strøm med færre lamper i bruk! Begynner dessuten å forstå hvorfor jeg ikke er heli-addict…
Snekra sammen et lite søtt balsasett av en modell som ligner på Mustang (Pinto), perfekt for el-drift må vite. Nu skulle jeg prøve en skikkelig høy-kV-motor med planetar-gearbox så det ble fart over sakene! Og det ble det virkelig kan man si… Første testrun av drivpakken ble gjort hjemme i stua (leve stue-grisen). Saken spant propellen så det var en fryd, og gearet bråka verre enn en hissig OPS uten lyddemper allerede på halv gass. Uten tanke på muligheten for å pådra meg hørsels-skader av tredje grad dro jeg til med full gass, og brått ble det peise stille rundt meg … Trodde først trommehinnene hadde kollapset synkront, men i øyekroken observerte jeg noe som beveget seg rundt i stua mye raskere enn noen av de stereoide hybelkaninene mine klarer å oppnå av fart. Og ja; det var motoren, regulatoren og de høyeksplosive LiPo`ene som hadde oppløst tvangsekteskapet med flyet mitt og tatt seg en skikkelig heisatur så parketten og tapet-remsene skvatt. I det øyeblikket sammensuriet rikosjerte fra CD-samlinga og kilte seg under sofaen reagerte jeg som den toppidrettsutøveren jeg er og stupte etter sakene vel vitende at dette kan eksplofaenmegdere når som helst. (Har lest om farlige LiPoer må vite, og jekka opp innboforsikringa.) Fikk fatt i sakene og dro det med meg utadørs for å inspisere… Wow, Houdini hadde ikke engang klart å få orden på det jeg så. Alt var så hardt snurra sammen at jeg måtte klippe opp kablene for å separere komponentene...
Men optimisten i meg smekka sammen sakene igjen, bare med en anelse mer epoxy på motorspantet! Så bar det på stripa for å se kreasjonen i heftige lowpasser en vakker vårdag. Suksess: flyet ligna på en Mustang ja, og gearet bråka så jævlig at det hørtes ut som en RR Merlin på flere kilometers avstand. Moro gitt, og siden jeg var dønn alene på stripa kosa jeg meg med lowpasser og victory-rolls i alle retninger. Dro til med et angrep rett ut av sola for å forvirre fienden, strøk lavt over depotet og fant ut hvor vi hadde vindpølsa plassert! Sa bare ”gokk” og så observerte jeg verdens heftigste stasjonære flatspinn mens fuglen roterte som ei 78-plate med vingen godt planta i stanga til vindpølsa. Talte 13 spinn før saken la seg til ro og knitrelyder kunne høres… Her var noe gæli, og hjernen min konstaterte at jeg ennå ikke hadde dratt av gassen på tross av computer-radio. Full gass og Terra Firma som holder igjen propellen betyr naturlig nok at det går galt… Vel, etter at jeg så at motoren hadde sluppet ut all den hvite røyken den tydeligvis hadde lagret inni seg ved levering var jeg overbevisst om at dramatikken var over. Men den gang ei; demonterte restene av flyet og mens jeg konstaterte at jeg kunne glede meg over at motorspantet ikke var ødelagt (hurra for epoxy) registrerte jeg noen snodige knitrelyder fra nesa på maskinen… Dro ut de før omtalte høyeksplosive batteriene og konstaterte at dem tikket like ille som eksosanlegget på MC`en min tikker etter en litt for heftig tur oppover Lierbakkene. Men siden jeg ikke så noen likheter mellom Triumph (MC) og Apogee (LiPo) konkluderte jeg med at her skjedde noe jeg ikke hadde opplevd før, og jeg hadde (som vanlig) rett! Mens jeg så på begynte sakene å blåse seg opp verre enn enkelte Hitec-diggere gjør i enkelte diskusjoner! Ganske fascinerende må jeg si, og etter ei stund gikk det opp for meg at jeg hadde fått tre miniatyr-luftskip nesten gratis
Jeg begynte å fantasere om radiostyrte micro-zeppelinere for indoor-bruk...Vel, skuffelsen var stor da jeg en halv time senere måtte konstatere at zeppelinerne mine hadde kollapset og lignet mer på enkelte ting jeg finner i kjøleskapet når jeg jakter på hva som lukter sjøldau sau inni der. Jaja, da kunne jeg i alle fall trene på destruksjon av LiPo. Aldri så galt at det ikke er verdt det! Men så glemte jeg visstnok både saltet og å lade dem ut før jeg la et snitt i beste høstjakt-stil over vomma fra begge sidene på alle sammen… Heldigvis huska jeg å la være å prøve å knyte igjen spiserøret og ta utvomming før jeg fikk sakene trygt under vann! Med du verden som dette boblet og bruste, verre enn koking av reindyr-sodd en kald høstdag. Interessant, men da brusinga ga seg etter en halv time forlot jeg sakene, lot dem stå ute og kasta dem i søpla neste kveld. Utrolig nok forsvant nabokatta samme dagen og ingen har sett den siden…
Ble til at naboene anskaffa seg ei lita høyrøsta fillebikkje i stedet, men jeg slipper i alle fall at det lukter amorøse han-katter i hele nabolaget.
Og nå vurderer jeg å begynne å fly IMAC, og anskaffe meg en diiiger bensinmotor. Da kan jeg håpe på at puddeldjevelen til naboene havner i forgasseren under innkjøring utafor huset
Hvilken herlig hobby vi har!
Men jeg må si jeg stusser litt, hvorfor gi seg nå. Du har jo huset fult av elektro dupeditter, så hvorfor ikke gå for el drift i virklig stor bensin klasse? Om du absolutt må ha en bensiner i, så kan den jo kobles til en generator. Da kan du skryte av å ha ett hybrid fly.
Comment